Tegneseriens rykte
av Levi | 01.01.2012, 16:25 |
Hvorfor blir ikke tegneserier oppfatta som ordentlig litteratur? Det er historier fortalt gjennom tekst og illustrasjon. Dessuten er det den mest kunstneriske måten å fortelle en historie på.
Tegneserier blir heller ikke oppfatta som ordentlig kunst heller! Folk ser bare på det som enkel og uviktig underholdning og ikke som kunstnerisk litteratur og det klarer jeg ikke å forstå.
Dette irriterer meg veldig. De fleste folk som oppfatter tegneserier sånn har ikke lest mye serier. Gode bevis er jo tegneseriene til Kim Holm, Ida Eva Nerdahl, Tor Ærlig, Bendik Kaltenborn, Martin Ernsten, Jiles, Katarina Aasgaard Strømsvåg og mange andre
Er det noen som er enige?
Del på Facebook | Del på Twitter
15 kommentarer
Heimkok skrev:
Frk. Blips skrev:
Njæh. Du gir svaret selv: De som oppfatter tegneserier sånn, har ikke lest mye serier. Synes omdømmet her til lands har bedret seg betraktelig de siste 20 årene, og det går stadig framover: http://www.dagbladet.no/2011/12/16/kultur/litteratur/tegneserier/innkjopsordningen/steffen_kverneland/19441583/ Og vi trenger ikke dra lenger enn til Belgia og Frankrike, så har tegneserier høy status.
02.01.2012, 03:47:45
Catya skrev:
Enig.
Norge fokuserer mest på humor striper, og det syns jeg skjærer vekk en god del tegnere fra å få noe publisert. De som kun ser på tegneserier som en fire ruters underholdning, er de som bare leser avisstripene med frokostkaffen sin. Tegneserier har utviklet seg, men som sagt, siden Norge fokuserer mer på humor striper enn lange fortellinger, kommer det nok til å forbli sånn...
02.01.2012, 04:56:15
Levi skrev:
Litt enig med Blips, men dårlige rykter kommer uannsett alltid fra folk som er uvitende.
02.01.2012, 10:29:11
Levi skrev:
Og selv om tegneserier har høy status er det mange som ser på det som "useriøs litteratur."
02.01.2012, 10:30:40
Knut R Knutsen skrev:
Teikneserier vert ikkje rekna som "ordentlig litteratur" (som eg vil gå utifrå er meint å vere anten skjønnlitteratur eller respekterte prosa-genrer?) fordi 1) Det meste av teikneserier er det som generelt kallast trivial-litteratur eller populær-litteratur som heller ikkje får respekt når det er i prosaform. Når Frid Ingulstad, med sikkert over 100 bestselgere ikkje kvalifiserer til medlemskap i Forfatterforeningen fordi ho skriver "feil" bøker, så er det ikkje rart at Lise Myhre og Frode Øverli heller ikkje hamnar i det gode selskap.
2) Teikneserier vart lenge sett på som noko som "forårsaka" analfabetisme, uvitenheit og lærevanskar, fordi der var barn og unge som, viss dei las i det heile, berre las teikneserier. Istadenfor å sjå på det som eit teikn på at enkelte som ikkje las til vanleg, gjorde eit forsøk på å lese viss dei fekk ting i teikneseriformat, så bestemte enkelte besserwissere seg for at viss ungar ikkje hadde blitt tilbudt Donald Duck, så ville dei istaden ha lese Bjørnson, Kielland eller Kafka. (Eg las forresten Kafkas Metamorfose når eg var 8. Det at eg las teikneserier hindra meg ikkje i det minste. Tvert imot så gjorde det meg meir mottakeleg for romanens sentrale metaforiske grep.)
3) Teikneserier har blitt brukt som eksempel på korrumperande materiale. Då spesielt skrekkserier og serier der damer har fine former. Og så låg Batman og Robin i same seng i nokre gamle serier. Sjølvsagt, for Amerikanske teikneserie-teiknarar og forfattarar frå New York's underbetalte arbeiderklasse og immigrantmiljø, så var det ikkje uvanleg å ha 10-20 personar buande i ei leilighet, og ugifte mannfolk delte seng langt opp i 20-åra utan at det vart sett på som rart. Men for psykologar og politikarar frå ein bedrestilt øvre middelklasse så var det utenkeleg at to mennesker delte seng eller soverom utan at dei hadde sex. Og dette med at teikneserier korrumperer ungdommen har hengt i lenge, og ein ser det sporadisk her i landet og. Og Fantasy/ Sci-fi og teikneserier er dei einaste genrene der pressen gir blaffen i sensur eller etiske problem i korleis dei vert behandla.
4) Med respekt å melde så er det særs få norske serier som har hatt sterke litterære eller kunstnariske kvalitetar. Fleire i dei siste 20 åra, javel, men allikevel så er den norske seriemarknaden ikkje lagt opp til produksjon, distribusjon og sal av "skjønnlitterære" serier eller lengre serier som litterært sett kan samanliknast med Kjærstad, Saabye-Christensen, Nesbø etc. Til og med Margit Sandemo eller Kjell Hallbing er hakket over det meste av lengre serier som vert produsert. Og seriestriper vert likestilt med humorbøker, vitsebøker og skjemtesoger , anten det er rettferdig eller ei.
Det er veldig lett å seie at det at teikneserier ikkje vert tatt seriøst baserer seg på at publikum er uvitande. Realiteten er vel at det inntil nyleg har vore særs lite utgitt som skulle tilsi at rimeleg opplyste og beleste nordmenn burde ha ei anna oppfatning enn at Norske Teikneserier er trivialliteratur.
Men eg bør legge til at det siste året har der vore særs mange gode norske teikneserieromanar, og fleire av dei har blitt særs godt mottatt av litterære kritikere.
02.01.2012, 13:46:39
Onkel Gard skrev:
... og takk til Knut.
For å si det slik så er nok folk som meg neppe medvirkende til å løfte statusen til tegneserier.
02.01.2012, 14:47:31
Levi skrev:
Knut :Jeg beundrer dine lange og detaljerte kommentarer , Knut! Jeg er enig i at de siste åra har det vært mye bra serieromaner.
Gard: Samhold gir styrke, vettu!
02.01.2012, 14:53:07
Levi skrev:
Knut: jeg må tilføye at jeg mener at alle tegneserier som har kommet ut noen gang har litterære kvaliteter. Jeg mener spesielt Asterix, Donald, The Yellow Kid, Knoll og Tott hvis man skal ta fram gamle klasikkere. Det kan hende jeg overdriver min tankegang, men det er tross alt illustrerte historier og dermed litteratur. Men jeg ser ikke på tegneserier som noe som kan sammenlignes så ekstremt mye med Jo Nesbø og Lars Saabye Christensen. Jeg ser mer på det som en sjanger som inndelt i mange flere sjangre igjen. Men alt vil nok bli bedre. Vi har jo No Comendo Press, Dongery og Jippi pluss egen innkjøpningsordning!
02.01.2012, 15:10:32
Knut R Knutsen skrev:
Dei fleste seriekjennere vil nok tilkjenne serier som Asterix, Tintin og enkelte Donaldutgivelser (spesielt sentrale, lengre Barks historier) litterære kvalitetar. Men dette er utanlandske serier. Med norske serier så er utvalet ganske tynt. Kanskje enkelte ting av Jason, Kverneland og (Lars) Fiske, Sætre sin Fallteknikk og ein del andre ting når opp til de soignerte forfatterne på Oslo-forlagenes hagefester.
Ein må vere klar over at der er ein del genre-snobberi ute og går, samt ein del formelle forteljartekniske trekk som skiljer mellom Genre-litteratur (som er eit nymotens uttrykk for det som før vart meint med trival- og populær-litteratur) og Skjønnlitteratur (som hevdar seg, riktignok utan rett, å vere fri for formulaisme og klisjeer og opne for ei dybde som genrelitteraturen ikkje maktar).
Når det gjelder korvidt alle teikneserier som noen gang har kommet ut har litterære kvaliteter, så er det ein påstand eg må vere ueinig med. Ikkje eingong prosa kan hevde noko sånt. Viss ein brukar ein slik definisjon av "litterære kvalitetar" så mistar uttrykket alt innhald.
"Litterære kvalitetar" peikar på korvidt eit verk, i tillegg til å vere underhaldande eller kjenslevekkjande, og fungerer intellektuelt utfordrande, moralskt oppdragande og prøver å gi ein djupare innsikt i menneskets natur og tilstand. Det er verk som formidlar eit verdssyn og eit livssyn på ein måte som er både subtil og stilsikker. Og det viser ein solid forståing av og kreativ bruk av språket (eller i teikneseriane sitt tilfelle, formspråket).
Der har vore, dei siste 100 åra, eit angrep på vektlegginga av formalisme i vurderinga av litterære eller kunstnariske kvalitetar heilt opp til eit punkt der enkelte hevda at formalistiske vurderingar burde forkastast fullstendig, men etterkvart så kjem ein attende til at det må vere rom for ein balanse mellom formalisme og rein meiningsutgyting.
No Comprendo, Dongery og Jippi har gjort mykje bra opp igjennom åra, men eg synast dei har lagt seg altfor mykje ut på sidelinja i forhold til innhald. Viss ein ser på kva som er den skjønnlitterære mainstreamen i Noreg, så ligger desse forlaga ute på sidelinja, medan dei kommersielle teikneserieforlaga ligger på den andre sidelinja.
Det som eg trur har vore mest utslagsgivande for bøker som Fallteknikk, er at i tillegg til å ha nettopp sterke litterære og kunstnariske kvalitetar, så hamnar den rett i løypa for skjønnlitterær prosa. Den forteljer ei kjenslevar oppveksthistorie frå ein liten stad i Noreg. Der er ikkje mange norske teikneseriar som gjer det, sjølv om det er det som faktisk kan bryte igjennom barrierene.
02.01.2012, 18:04:26
InvalidASS skrev:
Ingen ting kan måle seg med ei god, gamal Conan-historie med halvnakne damer (helst nakne), djevelske demonar, onde trollmenn, kaldt stål, blod og hovud som rullar. DET er den einaste kunst som nokon sinne er produsert i teikneserieformat.
02.01.2012, 21:32:43
Levi skrev:
InvalidAss: Du burde jo nevne denne: http://ymse.nettserier.no/2009/11/29/
Kunst betyr ikke "realistisk". Det er "KUNST"
03.01.2012, 15:06:15
Levi skrev:
InvalidAss: Du burde jo nevne denne: http://ymse.nettserier.no/2009/11/29/
Kunst betyr ikke "realistisk". Det er "KUNST"
03.01.2012, 15:06:15
MT skrev: